Rwanda Statsgjeld (% av BNP)

Statsgjeld, også kjent som offentlig gjeld, representerer de totale økonomiske forpliktelsene en regjering har pådratt seg for å finansiere sine budsjettunderskudd og offentlige investeringer over tid. Denne indikatoren måler vanligvis bruttogjelden til den generelle forvaltningen, som omfatter sentrale, regionale og lokale myndigheter, samt trygdefond. Den uttrykkes oftest som en prosentandel av bruttonasjonalproduktet (BNP) for å gi kontekst om en nasjons evne til å tilbakebetale sine forpliktelser i forhold til størrelsen på økonomien. Beregningen innebærer å summere alle utestående forpliktelser, inkludert statsobligasjoner, statssertifikater og lån. I motsetning til et budsjettunderskudd, som måler gapet mellom inntekter og utgifter i en enkelt periode, er statsgjeld et kumulativt mål på alle tidligere underskudd. Høye gjeldsnivåer i forhold til økonomisk produksjon kan påvirke rentenivåer, statlige kredittvurderinger og det finansielle handlingsrommet som er tilgjengelig for fremtidige offentlige utgifter til viktig infrastruktur, helsevesen eller utdanning.

Datainnsamling for statsgjeld baserer seg primært på rapporter fra nasjonale finansdepartementer, sentralbanker og internasjonale organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. IMF World Economic Outlook og Global Debt Database fungerer som primærkilder for standardiserte sammenligninger mellom land. En betydelig begrensning i datainnsamlingen er variasjonen mellom rapportering av bruttogjeld og nettogjeld. Bruttogjeld inkluderer alle finansielle forpliktelser, mens nettogjeld trekker fra likvide finansielle eiendeler som staten besitter. Videre kan land bruke ulike regnskapsstandarder, for eksempel kontantbasert versus periodisert regnskap. Enkelte nasjoner kan også ekskludere gjeld holdt av statseide selskaper (SOE) eller lokale myndigheter, noe som kan føre til en underestimering av den totale offentlige forpliktelsen. Sammenligning kompliseres også av valutasvingninger når en betydelig del av gjelden er denominert i utenlandsk valuta.

IMF og Verdensbanken kan rapportere ulike tall fordi IMF ofte bruker en bredere definisjon av den generelle forvaltningen, mens nasjonale kilder kan fokusere kun på sentralstatens gjeld. Avvik oppstår også fra ulike metoder for å verdsette gjeld til enten pålydende verdi eller markedsverdi.

En gjeldsgrad under 60 % blir ofte sitert som et referansepunkt for finanspolitisk stabilitet i utviklede markeder. Forholdstall over 90 % er ofte assosiert med langsommere langsiktig økonomisk vekst, mens for fremvoksende markeder er terskelen for bekymring vanligvis lavere, rundt 40 % til 50 %.

Nylige globale trender indikerer at den totale statsgjelden har stabilisert seg på et historisk høyt nivå etter en kraftig økning under den globale pandemien. Selv om økonomisk vekst i utgangspunktet bidro til å redusere gjeldsgraden, har overgangen til et miljø med høyere renter økt kostnadene ved å betjene denne gjelden. Mange regjeringer tildeler nå en større del av budsjettene sine til rentebetalinger i stedet for offentlige tjenester. Videre er det en økende divergens mellom avanserte økonomier, som ofte kan opprettholde høyere gjeldsnivåer på grunn av investortillit, og lavinntektsland som sliter med likviditet. Nylige data indikerer at omtrent 60 % av lavinntektsnasjonene har høy risiko for eller allerede er i gjeldsnød. Dette har ført til internasjonale diskusjoner om gjeldsstrukturering og bærekraften i nåværende finanspolitiske veier i en tid med demografiske endringer og klimarelaterte utgiftsbehov. Den globale gjennomsnittlige gjeldsgraden er fortsatt betydelig høyere enn nivåene sett før finanskrisen i 2008.

Avanserte økonomier opprettholder generelt høyere gjeldsgrader enn fremvoksende markeder på grunn av dypere finansmarkeder og høyere investortillit. Japan forblir et bemerkelsesverdig unntak med en rate som overstiger 250 %, primært finansiert av innenlandske investorer. I USA og deler av eurosonen overstiger gjeldsnivået ofte 100 % av BNP. I motsetning til dette står mange nasjoner i Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika overfor lavere absolutt gjeldsgrad, men høyere risiko for gjeldsnød på grunn av høyere renter og avhengighet av lån i utenlandsk valuta. Fremvoksende markeder i Asia har sett en jevn økning i offentlig gjeld etter hvert som de utvider infrastrukturprosjekter. Samtidig opprettholder oljeeksporterende nasjoner i Midtøsten ofte lavere gjeldsnivåer i perioder med høye energipriser, ved å bruke statlige investeringsfond til å motregne forpliktelser.